Infantilisme er ikke bare «ikke vil vokse opp». Det er oppførsel når en person fysisk er moden, men psykologisk forblir et barn. Han er ikke i stand til å ta ansvar, utsette fornøyelse, tåle frustrasjon. I en familie blir en slik partner eller forelder et tungt byrde. Infantriele mennesker er ofte tiltalende, spontane, men deres spontanitet ødelegger hverdagen og tilliten. I denne artikkelen vil vi gå gjennom tegn på infantilisme, årsaker til dens oppkomst og hvordan man håndterer den — hvis du selv er infantil eller lever med en slik person.

Tegn på infantil personlighet

En infantil person frykter å ta beslutninger: fra å velge vaskemiddel til å bytte jobb. Han plasserer ansvaret på andre («du vet bedre», «du bestemmer selv»). Han vet ikke hvordan man planlegger budsjett: han bruker penger på leker, underholdning, og legger regninger til senere. Han unngår konflikter, men blir barnslig opprørt — stille, hissig, panikk. Han lever for dagen, bygger ikke langsiktige planer (om barn, lån, alderdom). Han krever konstant oppmerksomhet og beundring, som et barn. Han tar ikke vare på helsen (sparer på legebesøk, ikke behandler tennene). Han kan være kreativ, spontan, interessant på kort sikt, men i familielivet blir disse kvalitetene til kaos.

Årsaker til infantilisme

Infantilisme oppstår ikke fra ingenting. Ofte har dens røtter i barndommen: overbeskyttelse («mamma vil bestemme alt»), når barnet ikke fikk selvstendighet, ble beskyttet fra vanskeligheter. Eller motsatt, kulde og vold — da blir infantilisme en beskyttelse: «jeg vil ikke bli voksen, fordi voksne gjør vondt». Innflytelse fra forbrukerkultur: reklame lover evig ungdom, «ta alt fra livet». I økonomiske forhold hvor lån er utilgjengelige, og pensjonen er skjult, er det ingen grunn til å vokse opp. Noen psykologer knytter infantilisme til traume av tilknytning: mennesket frykter nærhet, men også ensomhet, og blir stående i den barneposisjonen «gjør det for meg».

Infantilisme i forhold: partner-barn

Hvis en partner er infantil, må den andre spille rollen som forelder. Han betaler regninger, planlegger ferie, oppdretter barn, minner om tannlegebesøk. En infantil partner kan være kjærlig, takknemlig, men han tar aldri på seg den reelle byrden. Samtidig er han misunnelig på «forelderen» til andre, blir opprørt over kritikk, kan gå i drikke eller spille dataspill når han blir kalt til ansvar. Over tid blir partner-forelderen utbrent, mister respekt, begynner å misunne. Sexlivet lider, fordi det er vanskelig å vilje et barn. Til slutt enten skilsmisse eller livslang, smertefull eksistens.

Infantilisme og oppdragelse

En infantil forelder er en katastrofe for et barn. Han kan være en glad venn som spiller, og så forsvinner. Men han setter ikke opp regler, overvåker ikke rytmen, kan ikke si «nei». Barnet vokser opp enten som et angstsynt, fordi det ikke føler seg støttet, eller blir selv infantil, kopierer modellen. I tillegg overlagger en infantil forelder ofte omsorgen for seg selv til barnet: «ta tøflene», «føle meg synd på meg». Dette er en rolleinversjon som fører til psykologiske problemer hos barnet — opp til avhengighet og neuroser.

Infantilisme hos menn og kvinner: forskjeller

Infantilisme hos menn uttrykkes ofte i unngåelse av ansvar: arbeid som ansatt uten karriereambisjoner, dataspill, drikking med venner, unngåelse av daglige spørsmål. Kvinnelig infantilisme masquerer ofte som «følsomhet» og «uførhet»: hun jobber ikke, sitter på en manns eller foreldres rygg, krever konstante gaver, tar seg ikke av barna. Men i det moderne verden blir kjønnsstereotyper borte: man kan møte en mann-«prinsesse» og en kvinne-«mamma-sønn». Det viktigste skillet er måtene å manipulere på: menn bruker ofte vrede og flukting, kvinner bruker tårer og opprør.

Hvordan kjempe mot infantilisme: hva du kan gjøre selv

Hvis du kjenner deg igjen i dette beskrivelsen, gi deg ikke opp. Infantilisme er ikke en straff. Første trinn er å erkjenne problemet. Andre trinn er å begynne å ta liten ansvar: føre budsjett, sette klokken på morgenen, lage mat for deg selv. Tredje trinn er å lære å si «nei» til dine ønsker til fordel for langsiktige mål. Fjerde trinn er å slutte å plassere beslutningstaking på andre. Hvis det er vanskelig for deg, søk hjelp fra en psykoterapeut (kognitiv atferdsterapi eller schema-terapi). Det er også nyttig å lese bøker om personlig effektivitet og voksenpsykologi. Prosessen er langvarig, men den vil gi deg selvrespekt.

Hva du kan gjøre hvis din partner er infantil

Ta ikke rollen som forelder — dette vil forverre situasjonen. Sett grenser: «jeg vil ikke betale for dine leker», «jeg vil ikke rydde opp etter deg». Vent ikke på at han skal endre seg raskt. Diskuter konkrete trinn: «i dag betaler du for strømmen, i morgen booker du legebesøk». Ikke gjør det for ham. Hvis partneren ikke er villig til å endre seg, still deg selv spørsmål: er jeg villig til å leve med et evig barn? Kanskje det beste valget er å skille seg. Paradoxalt, men skilsmisse kan avkjøle en infantil person, få ham til å vokse opp. Men ikke vent på dette.

Infantilisme og sosiale medier

Sosiale medier kultiverer infantilisme: uendelig forbruk av korte videoer, umiddelbart fornøyelse fra likes, manglende ansvar for sine ord (anonymitet). Der er lett å være et barn: klage, klage, kreve. Flukting i den virtuelle verden erstatter ofte reelle handlinger. Kampen mot infantilisme inkluderer digital detox, begrensning av tid i sosiale medier, utvikling av analoge hobbyer (sport, håndverk). Det er også nyttig å lære å lese lange tekster og se lange filmer — dette trener tålmodighet.

Infantilisme er et problem, men det er løselig. Det vanskeligste er det første trinnet: å se seg selv fra en annen side. Hvis du har gjort dette, er du allerede på halvveien til voksenalderen. Voksenlivet er ikke så skremmende som det ser ut. Det gir frihet, respekt fra omgivelsene og stolthet over deg selv. Prøv det — og du vil ikke vilje å returnere til barndommen.

Permanent link to this publication: